Screen-Shot-2016-06-14-at-17.46.43
Velferdsteknologi: Eierskap og gevinster // 3 av 3 - Bouvet Norge blogmask-mobile

Velferdsteknologi: Eierskap og gevinster // 3 av 3

Lene Gulbrandsen,  Sverre Martin Jensen 
24. juni 2016

Innen velferdsteknologi kan det konstrueres flere ulike måter å organisere finansiering av og ansvar for «personlig teknologi» på. Vi skisserer fire alternative modeller.

Blogginnlegg 3 av 3 om Velferdsteknologi og kommmunale utfordringer

Del 1: Bestemor har både smarttelefon og fallsensor. Og så da?

Del 2: Velferdsteknologi og innovasjon - noen tips til kommunene


I vår lille bloggserie om gleder og utfordringer ved velferdsteknologi avsluttet vi forrige blogginnlegg med en refleksjon rundt kommunens organisering og evne til endring, og bruken av tjenestedesign som metode. I dette innlegget vil vi gå dypere inn i teknologiske sidespor, foreslå fire eiermodeller og vi utvider vår fremstilling av gevinstrealiseringsbildet fra første blogginnlegg.

For å oppnå trygghet hos brukerne er det helt kritisk at måleutstyr og IT-løsning er pålitelig og fungerer.

Teknologien, eierskapet og forvaltningen av den

Aktør- og løsningsbildet innenenfor velferdsteknologiområdet er komplekst. Det er lett å gå seg vill i avtaler, personvernregler, bruk og forvaltning. Hvem eier dingsene, hvem fikser dem og hvorfor er det forskjell på hjelpemidler som er elektroniske og de som er manuelle, - hvorfor er det forskjell på gåstoler og GPS-trackere? På samme måte som en faktura ikke er en faktura, men deles inn i faktura og e-faktura, virker det som vi lenge skal leve med ”offentlig digitale skiller” som er vanskelige å forstå. Etter hvert får den kommunale infrastrukturen ansvaret for å sørge for at ulike teknologiprodukter som integreres i tjenestetilbudet virker, da fremstår skillet enda merkeligere.

Det kan konstrueres mange ulike måter å organisere finansiering av og ansvar for "personlig teknologi" på. Vi skisserer fire alternative modeller:

  • Fullt kommunalt eierskap og styring. Med fullfinansiering og eventuelt egenandel. I denne modellen må man se på gjenbruk og overføring av utstyr til andre brukere når løsningen ikke lenger er aktuell for den nåværende brukeren, samt ha et apparat for teknisk oppfølging – reparasjon og utskifting.
  • Hjelpemiddelsentralmodellen. Denne tilnærmingen støtter seg på en etablert modell med delfinansiering via statlige midler gjennom NAV, på samme måte som for krykker og gåstoler. Hjelpemiddelsentralen har også etablerte systemer og opplegg for innkjøp, lager, personlig tilpasning og reparasjon/erstatning av utstyr.
  • Selvfinansiering. Brukerne kjøper selv det de trenger fra en "godkjent produktkatalog", eventuelt med noe tilskudd fra kommunen. Bruker er selv, gjerne sammen med nære støttespillere, ansvarlig for at utstyret fungerer.
  • Leasing-modellen. Leverandøren eier utstyret og tar alt ansvar for vedlikehold og oppgraderinger til nye og forbedrede versjoner av produktene.

Vi ser for oss at det etter hvert blir mer og mer vanlig at brukerne vil komme med løsninger de selv har skaffet seg – for eksempel "helseapper" tilknyttet diverse måleutstyr. Da blir det videre et spørsmål om hvordan kommunen skal forholde seg til "bring your own device" hos tjenestebrukerne.

For å innføre og vedlikeholde nye velferdsteknologiske løsninger som del av kommunens tjenester kreves det teknisk kompetanse. Om ikke kommunene sitter med kompetanse selv er det fare for en ubehagelig sterk avhengighet og binding til teknologi- og tjenesteleverandører.


Våre tips til kommunene:

  • Tenk gjennom og bestem dere for hvilke modell(er) for finansiering og leverandøransvar som kommunen ønsker å legge opp til.
  • Tenk gjennom hvilken kompetanse som kommunen ønsker å utvikle og anskaffe selv, på både teknologi, prosjektledelse, innovasjon og endringsledelse. Sørg for at innovasjon og implementeringsprosesser ikke «løper løpsk» i regi av eksterne aktører, men heller bidrar til å bygge kommunens egne «innovasjonsmuskler» med tanke på framtidige satsninger.

Tilbake til gevinstene

I det første blogginnlegget presenterte vi en enkel modell for å vurdere gevinster og effekt av mulige velferdsteknologitiltak. I tabellen under har vi utvidet denne modellen, slik at forventede gevinster kan veies og vurderes opp mot ulike utfordringsdimensjoner: endringsomfang i tjenesteapparatet og teknisk kompleksitet.

Screen-Shot-2016-06-14-at-17.42.04

Innføring av e-lås representerer ikke noe radikalt nytt i hjemmetjenesten (et mulig OBS-punkt er bruk av logginformasjon, som kan være grunnlag for å måle tidsbruk for hvert hjemmebesøk). Systemløsningene på markedet er rimelig greie å ta i bruk. Spørsmålet er om kommunen ønsker å integrere leverandørens systemløsning med fagsystem for hjemmetjenesten, for å kunne styre tilgang til e-nøkler ut fra roller og tilgang i tjenestesystemet – og kanskje synliggjøre logginformasjon i fagsystemet.

Bruk av medisindispenser krever involvering av bruker og (i noen tilfeller) pårørende. Det må også være gode rutiner for å vurdere hvilke brukere som bør og skal få dette tilbudet, samt ikke minst for å følge opp bruker hvis medisinen ikke blir tatt i tide. Et hovedmål for bruk av elektronisk medisindispenser er å redusere antall hjemmebesøk. Modellen for hvem som da skal følge opp bruker, og hvor ofte, må revurderes. I tillegg er fastleger og apotek involvert i «medisineringskjeden». Kanskje apoteket kan ta jobben med å etterfylle dispensere?

På løsningssiden er det viktig med sikker styring av medisindispenseren, samt god oppfølging og rutiner for hvem som gjør hva hvis det oppstår funksjonsfeil. Dispenseren må konfigureres med tidspunkter for medisinering, dette bør baseres på informasjon kommunen allerede har om dette (fra fastlege / apotek) – og den tryggeste løsningen er at dispenserløsningen får informasjonen overført, dvs. det er behov for løsningsintegrasjon.

Å innføre avstandsoppfølging innebærer at brukeren selv overtar en del oppgaver som ellers ville vært utført av helsepersonell. Kommunen tilrettelegger og følger opp tjenesten, men er avhengige av et godt samarbeid og tett samspill med fastleger og spesialisthelsetjenesten. Det vil være en vridning av ressursbruk fra behandling til forebygging, hjemmesykepleien får neppe mindre å gjøre mens gevinstene tas ut i form av færre institusjonsbesøk og innleggelser.

For å oppnå trygghet hos brukerne er det helt kritisk at måleutstyr og IT-løsning er pålitelig og fungerer. Måleresultatene er medisinske opplysninger, og underlagt kravene til informasjonssikkerhet i Normen. Ideelt sett bør måleresultatene være umiddelbart tilgjengelig for både hjemmesykepleien, fastlegen og på sykehuset som brukeren hører til. Disse vil være grunnlag for vurderinger og eventuelle aksjoner og behandling som skal dokumenteres i elektronisk pasientjournal.

Gjennom våre tre blogginnlegg har vi villet snakke om velferdsteknologi på en annen måte, og bidra med tips til kommunene basert på noen erfaringer vi har gjort oss. Vi mener og tror, fortsatt, at det er mulig å gjøre gevinstrealisering, imøtekomme behov hos de som trenger tjenester og forhindre ensomhet samtidig. Men det krever en innsats.