Screen-Shot-2016-06-14-at-17.36.52
Velferdsteknologi og innovasjon - noen tips til kommunene // 2 av 3 - Bouvet Norge blogmask-mobile

Velferdsteknologi og innovasjon - noen tips til kommunene // 2 av 3

Lene Gulbrandsen,  Sverre Martin Jensen 
24. juni 2016

Mulighetene velferdsteknologi gir kan lett skap begeistring for både større opplevd trygghet og et mer ressurseffektivt tjenestetilbud.

Blogginnlegg 2 av 3 om Velferdsteknologi og kommmunale utfordringer

Del 1: Bestemor har både smarttelefon og fallsensor. Og så da?

Del 3: Velferdsteknologi- eierskap og gevinster


Vårt forrige blogginnlegg avsluttet en refleksjon om velferdsteknologi med at vi ønsker å snakke om velferdsteknologi på en måte som er realistisk og til beste både for brukerne og kommunene.

Mulighetene velferdsteknologi gir kan lett skap begeistring for både større opplevd trygghet og et mer ressurseffektivt tjenestetilbud. Sammen med begeistringen følger en krevende prosess for kommunene når de skal realisere innføringen av ny teknologi og nye arbeidsmåter, noen av utfordringene kommunene møter er knyttet til brukersentrering og innovasjon.

Brukersentrering og tjenestedesign

Tidens melodi er "Innbyggerens behov i sentrum", og kartlegging av brukerbehov og forbedringsmuligheter anbefales gjort gjennom metoder for tjenestedesign og skissering av brukerreiser. Det vi kan se nå er en fare for at "alle kommuner" parallellt kartlegger og spør sine innbyggere om det samme, noe som gir liten merverdi, - hvor mange kommuner har spurt sin fru Hansen med epilepsi om hennes behov?

Brukerreisekartlegging er ikke et teknologisk prosjekt, det er et endringsprosjekt

Det åpner seg en mulighet til å trekke brukersentreringen lengre, mot et konsept om "brukerstyrte tjenester". Dette kan være en løsning for de brukerne som på egen hånd eller med hjelp av gode støttespillere er i stand til å orientere seg ut fra egne behov. Hva hvis brukeren kan bli ”sin egen saksbehandler" og selv velge hvilke tiltak, tjenester og produkter som er egnet for å bidra til egen trygghet og mestring? Dette krever at kommunen tilrettelegger og formidler et tjenestetilbud som kan involvere flere aktører, herunder hjelpemiddelsentralen og private tjenestetilbydere. Ordningen som er innført for «brukerstyrt personlig assistent» illustrerer en slik tilnærming.

Brukerreisekartlegging er ikke et teknologisk prosjekt, det er et endringsprosjekt. En brukerreise for helse- og omsorgstjenester vil kunne bevege seg over flere forvaltningsnivåer og involvere private omsorgsleverandører, fastlegene og apotekene. Det å skulle realisere gevinster av velferdsteknologi vil innebære å koordinere tjenesteendringer på tvers av disse "tjenestekjedene", noe som fort blir et for tungt løft eller et uoverstigelig hinder for de gode intensjonene.

Å bryte ned siloer, gjøre tjenestene «bedre for bruker» og gjerne mer brukerstyrte, betyr nødvendigvis å gjøre ting på andre måter enn det man gjør i dag. En konsekvens av dette er ofte at oppgaver flyttes til andre aktører. Dette kan være politisk utfordrende, og fyre opp under de velkjente profesjonskampene i helsevesenet: Hvem er kompetent til å gjøre hva?


Våre tips til kommunene:

  • Sjekk hva som er gjennomført og tilgjengeliggjort av behovskartlegginger, utprøving og pilotprosjekter fra før. Hvordan passer dette med hvordan deres kommune tenker om brukerbehov og gevinstrealisering?
  • Kan materialet som er tilgjengelig brukes til å finne ut hva kommunen ikke vet noe om for sine brukergrupper?
  • Å sette brukeren i sentrum og kartlegge brukerreiser avslører ofte store feil og mangler i opplevelse, organisasjon og teknologi. For å kunne gjennomføre endringene som kreves for forbedring, er det helt sentralt å involvere, engasjere og bygge allianser med berørte aktører – samt skaffe seg ryggdekning på tilstrekkelig styringsnivå, i etatsledelsen og om nødvendig hos styrende politikere.
  • Lær teknikken med å ”dele opp elefanten” – hvilken tjeneste eller hva slags produkt kan vi begynne med, hva skaper dette av endring som vi kan lære av og bygge videre på, og hvilket nivå av endring er vi i stand til å få gjennomført i en første fase?

Kjernen i dilemmaet er at produktutviklingen går raskere enn tjenesteutviklingen

Innovasjon og endringstakt

Kombinasjonen av innovative anskaffelser og Leverandørutviklingsprogrammet setter krav til teknologisk kompetanse, og en vilje og evne til innovasjon og en forståelse av konsekvensene. En ny medisindispenser representerer ikke en stor innovasjon, men at hjemmesykepleierne må følge opp sine brukere på en annen måte enn før når dispenseren er i bruk, - dét fører til endring, og til muligheter for tjenesteinnovasjon. Kjernen i dilemmaet er at produktutviklingen går raskere enn tjenesteutviklingen, det raser på med nye teknologiske løsninger som til dels tvinger frem andre arbeidsmåter. Evne til innovasjon krever at kommunen er ”på ballen”, at det er ressurser som følger opp initiativene og bidrar med kompetanse inn til kommunen. Kommunen har mange og viktige oppgaver, - dette er bare én av dem. At private aktører er pådrivere til kommunale prosesser, er i utgangspunkt noe som kan gi en bra dytt i ryggen. Men er kommunen satt sammen til å drive innovasjon og hvordan står det til med endringsevnen og endringskompetansen i din kommune?


Våre tips til kommunene:

  • Ikke hopp på det første tilbudet som kommer inn døra, prioriter satsningsområde(r) ut fra ønskede gevinster. Hvor og hvordan skal vi satse, hvem blir berørt, og hvilke effekter forventer vi å få ut av satsningen?
  • Gjør en vurdering av hva som er realistisk endringsnivå å få gjennomført i en første fase. Hvor mye kan kommunen makte, hvilke støttespillere er det mulig å trekke inn og trekke på?
  • Bygg kompetanse og kultur for videre innovasjon og tjenesteendringer gjennom å gjennomføre vellykkede tiltak. Synliggjør effektene!

I neste blogginnlegg vil vi fortsette våre innspill til kommunene, diskutere om det er forskjell på manuelle og teknologiske hjelpemidler og om hvordan forvaltningen av disse foregår i dag og hvordan det kunne vært.