Vi har sett AI-bølgen vokse i horisonten lenge. I 2025 skulle den virkelig treffe land. Men hvor hardt har den egentlig rammet norsk næringsliv? Vi har tatt en titt på ståa akkurat nå.
Ved utgangen av 2025 er diskusjonen om Kunstig Intelligens (AI) preget av et paradoks.
På den ene siden regnes AI som strategisk fundamentalt for Norges fremtidige produktivitet og konkurransekraft, anerkjent av både regjeringen og næringslivets tyngste aktører.
På den andre siden er den operative realiteten en annen: Ifølge SSB-tall fra høsten 2025 er det kun omtrent 3 av 10 norske foretak med over ti ansatte som faktisk benytter AI-teknologi.
De som prøver seg opplever ofte at 60% til 80% av pilotprosjektene aldri skalerer eller leverer målbar verdi.
De som får det til rapporterer imidlertid om store gevinster: NAV har med sin Frida frigjort betydelige ressurser i sitt kontaktsenter. Oljefondet rapporterer om tusenvis av årlige sparte arbeidstimer og hos Statnett sikrer Abot trygg drift av strømnettet.
Les om Abot og arbeidet som er gjort her!
Staten er en sterk innovasjonsdriver
I Norge har Regjeringen posisjonert AI som et fundamentalt strategisk verktøy for å drive produktivitet og effektivitet.
Den høye samfunnstilliten fremheves som et unikt nasjonalt fortrinn for etisk adopsjon av nye teknologier.
Akademia og forskningsmiljøene har samtidig spilt en kritisk rolle i å belyse det nasjonale kompetansegapet og understreke behovet for dypere AI-kunnskap for å unngå at Norge faller bakpå.
Dette sterke statlige engasjementet og de klare rammebetingelsene har ført til at det er spesielt i den norske offentlige sektor at vi finner de mest modne og vellykkede storskala implementeringene av AI.
Ved å bygge spesifikk AI-kompetanse gjennom slike satsinger, er norsk næringsliv bedre rustet til å snu seg fort når mulighetene med teknologien blir enda større.
Hva så med global utvikling?
Globalt har generativ AI fortsatt med å gjøre store fremskritt, spesielt gjennom fremveksten av Agentisk AI – systemer som selvstendig kan planlegge og utføre flertrinnsoppgaver og på egenhånd benytte seg av verktøy (for eksempel for koding, søk, beregninger og analyse).
I tillegg har vi sett et gjennombrudd innen modellens “resonneringskapasitet”, noe som gjør språkmodellen i stand til å vurdere et spørsmål/prompt, planlegge et svar eller vurdere sin egen output. Dette har redusert den frie diktingen (hallusineringen) de tidvis har vært kjent for.
De virkelig store gevinstene lar fortsatt vente på seg. Å forutse hva, hvordan og når har vist seg nærmest umulig. Bildet er likevel noe klarere på kort sikt – og min kollega Rebekka har forsøkt å se inn i spåkula for 2026.
Kontakt oss
