shutterstock_gammel mann hjelp PC
>

Endringsledelse før og under koronaens tid

Nina Lilledahl Khan 
28. mars 2020

Det er lørdag morgen, i slutten av mars. Solen skinner ute og hele familien sitter inne og sysselsetter seg som best de kan. Telefonen ringer. Det er min 74 år gamle far. En hyggelig stemme å høre i disse korona-dager, da vi avstår fra å besøke hverandre fysisk. - Har du noen erfaring med Teams? spør han. Han er styreleder i et sameie i Oslo, med stor overvekt av eldre mennesker. Det skal arrangeres styremøte.

For oss som jobber med endringsledelse og digitalisering til daglig er vi inne i en spennende tid. Selv om alvoret i situasjonen er tydelig, kommer det stadig frem gode historier på hvordan vi evner å tilpasse oss den nye hverdagen.

I mediene leser vi om en norsk arbeidsstokk som i løpet av noen uker er blitt heldigital. Skoler og høyere utdanningsinstitusjoner omstiller seg i rekordfart og selv de mest analoge medarbeiderne er aktive møtedeltakere på Teams. Felles kaffepauser og lunsj gjennomføres via Skype, felles fredagspils med quiz i Zoom.

Omstillingsprosesser som vanligvis ville ta måneder, om ikke år, er nå i ferd med å skje på få uker. Det er gjennomgripende endringer i arbeidsmetodikk, kultur og prosesser. Uten en strategi, plan, interessentanalyse eller prosjektgruppe.

Hva er det som skjer?

Innen faget endringsledelse, vet vi at når vi skal legge til rette for vellykket endring må vi først etablere bevissthet rundt behovet for at noe bør endres. Så må det skapes motivasjon blant de berørte. Det må bygges kunnskap og evne til å gjennomføre, og slutt må vi finne forstekende mekanismer som gjør at vi klarer å opprettholde endringen.

I en normal situasjon jobbes det lenge og grundig med bevissthet rundt behov og motivasjon i forkant av en planlagt endringsprosess. Med ujevne mellomrom oppstår det derimot en såkalt «Burning plattform» for behov for endring som gir en «Sense of urgency» for å sette i gang. En slik hendelse skaper både bevissthet og motivasjon, og derigjennom nødvendig moment for endring.

Sist vi så en hendelse med tilsvarende kraft her i Norge var under flyktningkrisen i 2015. Den gangen så vi privatpersoner, offentlige og private virksomheter som mobiliserte helt uten om det vanlige.

I Utlendingsforvaltningen så vi for eksempel saksbehandlere som gjennom samhandling på tvers av etater, forbedring av prosesser og dataanalyse klarte å redusere saksbehandlingstiden fra måneder til dager. Vi så saksbehandlere som satt på fjellet og fattet vedtak på påskeaften. Alle var med på dugnaden.

Igjen ser vi en enorm dugnadsånd. De som ikke selv jobber i førstelinjen, bidrar gjennom å holde hjulene i gang fra hjemmekontor over hele landet. De gjør det ved å tilpasse seg, lære nye digitale samhandlingsverktøy og bruke ulike læringsplattformer. Det er kommet en bølge av webinarer, digital undervisning og delingsarenaer.

Vi skal ikke ta for gitt at dette er enkelt for alle. Noen klarer det utmerket og finner svarene på Google og Youtube. For andre er denne omstillingen mer krevende å gjennomføre, selv om forståelse for behovet og motivasjonen for omstilling er på plass. Ikke alle er oppvokst med teknologi og digitale plattformer, eller har vært del av en kultur for deling og samhandling på tvers av fag på arbeidsplassen. Vi må nå legge til rette for at alle kan bygge kunnskap og evne til å gjennomføre denne kollektive endringsreisen.

Tiden er nå inne for å heie på og støtte alle som nå strekker seg litt ekstra for å tilegne seg ny kunnskap om digitale plattformer.

Uavhengig av om det er en kollega, nabo, mor eller far.